La meg starte med en påstand. Rosenborg er Norges beste fotballag.

Fotball, bare ordet får tusenvis av bedrevitere, synsere og wannabe-trenere til å ytre sine meninger, ideer og taktikker for bedre resultater. Her i Trøndelag er det årevis med dominans som ennå ligger til grunn ved mange meninger. Vi klarer ikke slette harddisken for tiden som har vært, mennesker roper på Eggen og mere til.

Så hva er status? Molde slo Rosenborg hjemme, og med det kan vi mest sannsynlig si farvel til det edleste metallet i år. Likevel forsvinner ikke gullet til rosenes by som i fjor, det hadde vært tungt og bittert for et trønderhjerte å svelge. Dette året ser det ut til å havne i Drammen, hos et lag som over tiår har vært heispassasjer mellom de to øverste divisjonene. Så hva er det som har gjort laget fra harrybyen til den største utfordreren til norsk fotballs lokomotiv? Etter min mening, det samme som gjorde oss til den stormakten vi var på 90-tallet. Ja jeg sier oss. Og vi. For i Trøndelag har vi vært vant til et folkelig lag som har besøkt grisgrendte strøk for å markedsføre attraktiv fotball. Dette har over tid gjort til at begge fylkene sier oss og vi om laget i sort og hvitt.

Strømsgodset spiller den gode gamle 4-3-3, den formasjonen som ble kjent under Eggen. Den attraktive fotballen som gjorde underholdning ut av et lagspill. Som presenterte ett stjernelag av elleve spillere, fremfor elleve stjernespillere på ett lag. Og her ligger utfordringen til dagens RBK. Vi har ikke ett stjernelag. Vi har mange stjernespillere. Og jeg tror at den mange synes presterer dårligst for tiden, kan være nøkkelen videre. Tobias Mikkelsen. Den eneste vingen vi har. For da Per Joar kom inn etter Janne for omtrent et år siden, ble det bestemt at vi skulle tilbake. Tilbake til røttene. Hva er nærmere, enn å starte med vingene?

Man kan ikke kjøpe en ving, sette han på kant og tro at vi spiller god gammel RBK-stil. Til det er stilen for kompleks. Derfor liker jeg heller ikke å høre at vi ikke kan spille på den måten som ga oss heder og ære i Europa på 90-tallet, at denne stilen er for enkel for dagens moderne fotball. Ja fotballen har utvikla seg, men ikke så betydelig at en suksess ikke kan gjenskapes. Og gjenskaping var suksessfaktoren. Nils Arne ville at forrige kamps suksess skulle gjenskapes i neste, uavhengig av om det var Verdal i cupen eller Lillestrøm på Åråsen i neste match. En kantspiller var avhengig av ett midtbaneanker som blindt la ballen i vinkel av cornerflagget. Og ankeret var like avhengig av en kantspiller som luktet dette for at pasningen skulle oppleves som genial. I tillegg trengte vingen en indreløper som hadde startet sin bevegelse i forkant av pasningen for å skape rom for sin kamerat som sprang på flanken. Rosenborg har ikke dette. Vi har ankeret. Vi har indreløperen, men vi mangler en venstre kant.

Ok, la oss ta noe om spillere. Ole Selnæs er en lokal spiller, noe vi skal verdsette. Han er typen til å fylle skoene etter Skammelsrud og Brandhaug. Han har i tillegg vokst enormt de siste månedene i det defensive spillet. Absolutt en mann som kan ta ankeret. Mike Jensen, Mix og Jonas kan bekle indreløperne. Da har vi også en fullgod erstatter ved karantener og skader. Det må vi ha. Tobias vil vokse i et 4-3-3 med en ving på andre kanten. Så hvor må vi for å finne denne? Utlandet? Nei. Vi trenger ingen stjerne. Vi trenger en som kan springe langs krittet etter ballene fra Ole. Børufsen i Start er en sånn. Drage i Tromsø likeså. Tobias vil aldri bli god før det ikke blir forutsigbart hvilken side ballen kommer på. Slik det var da Øyvind Storflor var eneste ving på Lerkendal. Og vi vet hvordan det gikk. Han dro til Drammen. Hvor han er assistkonge i dag. Fordi det alltid ligger en spiss og venter på innleggene. Slik som Bille eller Sødelund kan gjøre hos oss. Da må innleggene komme fra dørlinjen og 90 grader på målet. Ikke fra 30 meter og rett mot mål. Der er ikke Bille og Søderlund gode. Det hadde ikke Kovacs eller Frode Johnsen vært heller.

Tilbake til systemet. 4-3-3. Strømsgodset og Bodø-Glimt er de to lagene som utpreget mest praktiserer dette i dagens norske ligasystemer. Og disse to lagene leder de to øverste divisjonene. Tilfeldig? Neppe. For det kan godt hende årets tippeliga vil avgjøres på målforskjell. Tenk dere det. Etter 30 serierunder kan det være antall mål som skal avgjøre. Rettferdig? Ja vil jeg si. For om Rosenborg og Strømsgodset skal ende på lik poengsum, selv om jeg ikke tror det, har jeg vanskelig for å argumentere for at det laget med høyest underholdningsverdi ikke skal få gull om halsen. I år er fotballen 150 år. Det startet fordi det var moro å drive med det. Det vokste fordi det var underholdende å se på. Og jeg føler det mange gang har stagnert fordi det har blitt penger i det. Strømsgodset har ikke penger. Ikke målt mot RBK i alle fall. De er der fordi de synes det er moro å drive med det. De er der fordi folk kommer pga underholdningen. Og det har tatt tid. Nå er ventetida over. På den måten er det greit vi trøndere blir nr. to. Så får vi ny input til å finne tilbake til røttene. Så tar vi hjem pokalen neste år til fulle Lerkendaltribuner pga underholdningen vi leverer på matta. I god 4-3-3. Med to vinger. Ett anker. Og to indreløpere. Da viser vi at Rosenborg ER Norges beste fotballag.